PRESS

A tribute to classic rock
“In spite of playing late at night and on a venue not too close to the festival area, many had found their way to Smuget to see rockers Rebolt. The band are solid performers of classic rock with the focus on great riffs, big bass, dynamic drumming and most of all singalong choruses where in particular the songs High Road Down and My Generator get stuck in your head. Vocalist Frode Jørum is the born frontman with his energetic stage presence that easily wins over the audience. A sweaty concert concludes with Lemmy’s Heart, a tribute to Motörheads famous frontman. Rebolt are a rock’n’roll band which really has got it all and should be known to a bigger audience.”
Kristoffer Mosjeld, Musiq.no

CLASSIC ROCK MAGAZINE (#125 NOV 2008):
“Norwegian band Rebolt are such fans of AC/DC that when they formed in 2004 they orginally called themselves Powerage. Since then they’ve changed their name but kept their commitment to heads-down, no-nonsense rock’n’roll. Their snarly anthem Bad Boy For You says it all, really. Turn it up!

Bonus fun fact: last year, Rebolt’s enduring Lemmy’s Heart appeared on the soundtrack of outstandingly titled Norwegian ski movie Kong Vinter 4: The Lost Hygge. (Sadly, Lemmy does not appear in the film.)”

REVIEWS OF “MADE IN SPITE EP” (2006)
“…there´s no doubt that Rebolt kicks some serious a**…keep it up guys, and we´ll be really looking forward to an album.
“Scream Magazine, June/July 2006 (4/6)

“…Rebolt are doing their thing with a rough and rockin´attitude that sounds tough and cheeky! Rock is the cue, it´s all about a fresh and uptempo thing that´s not very far from what Bruce Dickinson use to do on the classic Samson albums…To sum up, this is all about a very american-sounding stadium rock, with a professional completion. The product is in many ways a little bit different than other norwegian bands, not that many explores this musical landscape.”Heavymetal.no, June 2006 (8/10)”Rebolt plays riff-heated hard rock and have really got the fuse lit with Made in Spite.”
Musiq.no, May 2006 (4,5/6)

“…really fun and a wonderful break from pretentious singer/songwriters, inward-looking indie bands and the somewhat used up new-new wave-genre that breeds one second-rate band after the other. I can´t help it, but I really do like these guys. Maybe it´s because their music gives me a constant smile on my face? But do yourself a favor, play it loud!”
Rockeweb.com, April 2006 (4/6)

The hard rock band Powerage has changed name to Rebolt and keeps it up in an even more rockin´and classic direction. This four-track demo delivers classic hard rock of the heavier stuff, influenced by bands like AC/DC and The Cult. And it doesn´t sound that bad. The songs are, within the genre, good, and there´s a real drive over the material. The band offers a really good singer in Frode Jørum and there´s quite a bit of nice riffing and solo´s going on. If you like your eighties hard rock with balls, this is worth checking out. More info on www.rebolt.no”
Monster Magazine, 2006

THE FULL REVIEWS IN NORWEGIAN:

MONSTER MAGAZINE 5/2006
“Hardrock-bandet Powerage har byttet navn til Rebolt, og kjører på i en enda mer rocka og klassisk retning. Denne firespors demoen byr på klassisk hardrock av den tyngre typen, lett inspirert av band som AC/DC og The Cult. Og det låter faktisk ikke så ille. Låtene er sjangermessig bra, og det er et god driv over materialet. De har en god vokalist i Frode Jørum og det er en del bra riffing og soli ute og går. Digger du 80-talls hardrock med baller, er dette verdt en sjekk. Mer info finner du på www.rebolt.no.”
Martin Kvam

———————————————

SCREAM MAGAZINE, JUNE/JULY 2006
Karakter: 4 / 6
Fire fyrer fra Telemark har slått seg sammen under navnet Rebolt for å levere energisk hard rock’n’roll. Gutta liker, i følge bioen, å sammenligne seg med band som Rose Tattoo, AC/DC og The Cult, og dermed har de selv understreket hvordan det musikalske uttrykket er. Fire låter er å finne på EP’en, og det er aldri noen tvil om at Rebolt sparker godt fra seg. Det åpner rimelig fett med “Bad Boy (For You)”, og selv om de resterende tre sporene ikke matcher åpningen, holder også disse god standard. Relativt grei produksjon gjør også sitt til at noen fete riff sitter godt i kraniet. Oppretthold denne standarden gutter, og vi ser virkelig fram til et album. www.rebolt.no
Jan Dahle

———————————————

HEAVYMETAL.NO
Karakter: 8/10
Du verden, dette var proffe saker!

Norske Rebolt ligger og groover med en røff og rockete attityde og låter tøft og frekt! Rock er stikkord, det handler om en fresh og uptempo greie som ikke er langt unna det Bruce Dickinson framførte på de klassiske Samson skivene. Og jeg som er fan av nwobhm også…mmm..

Her er det litt for alle, men du bør nok ha litt innsikt og sansen for Van Halen, The Who, det litt rocka materialet til Maiden, du bør rett og slett inneha en svingende musikksmak. 🙂

Å pinne bandet er ikke lett, vokalen er veldig Dickinson av og til, men også den klassiske hardrockstemmen som mange voksenrockere har skinner gjennom.

Produksjonen? Veldig korrekt og stor, riffene åpner seg og man skjønner hvordan skikkelig rock’n roll skal låte.

Summert kan man si at det dreier seg om en veldig amerikansk-låtende stadionrock, med knallproff gjennomføring. Produktet er på mange måter litt annerledes enn andre norske band, ikke så mange som ligger i dette terrenget. Og karakteren er basert på kvaliteten og framføringen, stilen i seg selv er temmelig oppbrukt, da er det jo enda vanskeligere å levere bra produkter.:)

Så langt falt Instant Star best i smak, men den røde tråden hos bandet sliter ikke med det første den heller. Dette er garantert bra saker live! “
Yngve M. Jacobsen

———————————————

MUSIQ.NO, 10.05.2006
Karakter: 4,5 / 6
“Fra presseskrivet: Man må ikke nødvendigvis finne opp kruttet på nytt for å kunne fyre av noen salver.
Rebolt spiller riff-hissig hardrock og har med ep’en ”Made In Spite” virkelig fått fyr på tønna. Bandet har tidligere gitt ut to firespors demoer under navnet Powerage som undertegnede dessverre ikke har hørt noe av tidligere.Grunnen til navnskiftet vet jeg ikke, men besetningen er den samme og man hører at gutta har jammet mye sammen for samspillet sitter som støpt. ”Made In Spite” åpner med Bad Boy (for you) og åpningsriffet her er tøffere enn toget, eneste jeg savner er litt mer trykk i vokalen for å virkelig få frem at dette er rock type hard. Andresporet My Generator er en litt seigere variant, men fortsatt tung og fin samt en cool gitarsolo.High Road Down er neste låt ut og denne blir i mine ører skivas mest catchy innslag. Vokalen til Frode sitter bra og spesielt refrenget er kult. Ballet avsluttes med Instant Star som har et fett bass/vokal parti, men forblir nok skivas lettvekter. Liker imidlertid refrenget her samt gitarsoloen.Totalt sett har kvartetten fra Bø i Telemark truffet bra med ”Made In Spite” og selv om det kanskje mangler noe på originalitet er kvaliteten der, og det holder egentlig for meg.”:
Jørgen Garmann

———————————————

“”Fy faen, Zakk Wylde!” var den første tanken som romsterte gjennom Bellmans skalle da Made in Spite snurret igang. Åpningsriffet i ”Bad Boy (For You)” lukter nemlig lang, lang vei av Zakk, og for den håpefulle og kresne lytter bekreftes det straks at Rebolt har beholdt sin sunne mikstur av metall og rock’n’roll. Gitarsoloen er ypperlig (men kanskje litt langt bak i lydbildet?), og Jørum er i storslag – selv om han har færre tatoveringer enn Angry Anderson.”My Generator” er en låt som med bestemthet bør kunne hevde sin status som Rebolts nye konsertåpner. Metall-influensene synes tydeligere, og rytmen er feit og drivende – all ros til Hult og Dale her! Låten er i det hele tatt kjemisk fri for musikalske hvileskjær, og kan i tillegg skryte av den beste soloen øksemann Baard har prestert i Rebolt/Powerage-sammenheng.”High Road Down” er en seig og allsangverdig av beste Saxon-merke, men Bellman være så frekk at han anmoder bandet om å bygge ut låten med et par minutter, om ikke på plate, så i alle fall live. Låten vil nok bli en konsertklassiker uansett, men den er rett og slett for god til å være så kort. Less is more? Fuck off!Kvaliteten på innspillingen er bortimot prikkfri, men Bellman mener likevel – på tross av øreganger som har vært utsatt for en håndfull Motörhead-konserter for mye – å høre at vokalen er skrudd for lavt, særlig på ”Bad Boy” og ”My Generator”. Mer volum på Jørum her, takk! Som nevnt kunne også gitarsoloene jekkes opp et hakk og to, de er laget for å nytes.Bellman skulle også likt å kunne si at ”Instant Star” skiller seg ut i positiv forstand, men det kler slett ikke en anmelder å lyve. All ære til bandet for eksperimenteringen, men denne låten faller rett og slett ikke i smak her i heimen. Det er kanskje ikke tilfeldig at ”Instant Star” er plassert sist? I margen skal det likevel noteres med stjerner og smilefjes at bass-badass Hult – en mann vi burde få høre mer til – får briljert så det holder.I sum fremstår Made in Spite som en voksent steg i de profesjonelles retning. I den grad Bellman savner noe ved ep’ens låtutvalg, så er det en skikkelig rask jævel av en låt – som f.eks. ”Rebel, Are You Gonna Yell?”. Det blir rett og slett vanskelig å velge seg en favoritt her, men ”My Generator” er nok den Rebolt/Powerage-låten som for tiden ligger Bellmans hjerte nærmest – kanskje til og med nærmere enn ”Rebel …””
Bellman

———————————————

ROCKEWEB, 11.04.2006
Karakter: 4 / 6
Rebolt er intet nytt bekjentskap, faktisk er det Bø-bandet Powerage, som vi tidligere har omtalt her på weben, som har skiftet navn. Besetningen er den samme som ved utgivelsen av de to første demoene deres; Knut Eirik Hult (bass og vokal), Kristian Dale (trommer), Bård Haatveit Johansen (gitar) og Frode Jørum (vokal).Denne gangen har gutta valgt å spille inn fire tunge og hardtrockende spor hos Eldar Melkvik (“kjent” fra Deep Purple coverbandet Come Taste The Band) sitt lydstudio på Neslandsvatn i Drangedal. Jeg har selv vært i dette studioet og tatt en titt, og kan skrive under på at kåken oser av rock n roll, der det ligger ca. 10 meter fra jernbaneskinnene på Neslandsvatn stasjon på sørlandsbanen. Kanskje er det den massive lyden av de tunge godstogene som dundrer forbi studioet til Melkvik som har inspirert Rebolt. Faktum er i hvert fall at jeg aner en enda tyngre og slemmere approach i musikken deres i forhold til ved forrige møte. Det er fremdeles Goodtime Rock n Roll i ACDC/Thin Lizzy/Rose Tattoo/Danko Jones-land. Og jeg antar fremdeles at det er ønske om at folk skal få noe å krydre rockesjela si som driver bandet.

Førstespor ut er Bad Boy (For You), som sparkes i gang av et blytungt Metallica-liknende riff (tenk Kill Em All). Allsangsrefreng later til å ha blitt et kjennetegn hos dette bandet, og denne låta er intet unntak. Foruten det herlige “klistrer-seg-i-hjernen-etter-første-avspilling” riffet, er fremdeles vokalist Jørum sinnsykt tøff i trynet! Det er dermed nærmest overflødig å si at han synger “I’m a Bad Boy For You” med autoritær selvfølgelighet.Spor to er den like heftige My Generator. Like riffsterk, men litt mer seig, men med et herlig Oh-Ooh refreng. Tungrock av den gamle skolen som faktisk får meg til å tenke på storheter som Deep Purple og Judas Priest. Mulig det er jeg som er langt på jordet her, men det får stå sin våge. Denne låta innehar også en vannvittig tøff gitarsolo som vrir og vrenger seg i alle himmelretninger. Som en vrinskende hest eller no. Beintøft!

Da er vi kommet til spor tre, High Road Down. Nok en blytung sak som ligger og hviler på Jørums overbevisende vokalprestasjoner. Et spor som kunne glidd rett inn på en hvilken som helst utgivelse av Judas Priest eller Rainbow, for den saks skyld.. “Take the hiiigh road down!”Siste låt ut er Instant Star. Hva mer kan man si som ikke allerede er sagt? Jo, denne låta innehar en tøff rullebass som på mange måter danner grunnstammen i hele sangen. Litt mer rolige partier her og der er det også gjort plass til, men selvsagt uten å miste hardrock-preget et eneste sekund. Dette er nok utgivelsens mest groovy sak.

Konklusjon? Tja. Det er i hvertfall ingen tvil hvor disse gutta har hentet sin inspirasjon, men oppfinnsomt og særlig spennende blir det aldri. Du vet hva du får, og du får det til gangs på Made In Spite EP, men faen da, det er jo skikkelig moro og et herlig avbrekk fra selvhøytidelige singer-songwriters, innadvente indi(e)anere og den noe oppbrukte new-new wave-sjangeren som fostrer det ene etter det andre middelmådige bandet. Jeg kan ikke noe for det, men jeg har skikkelig sans for denne gjengen. Kanskje fordi musikken deres gir meg konstant rockefot? Men gjør deg selv en tjeneste, spill høyt!
Rune Riff

———————————————

Ildfulle herrer

Små damer og mødrene deres skal ha mye av æren for at Rebolt fikk se dagens lys.

ANDREAS SOLTVEDT

BØ – Helt klart, nikker vokalist Frode Jørum mens jordene i Bø brenner våren i møte. Rebolt, som tidligere kalte seg Powerage, ble nemlig oppildnet til videre sameksistens etter å ha spilt live utendørs på Ulefoss for to år siden. Siden har kvartetten aldri sett seg tilbake.

Heavy

– Det var da både de bittesmå damene og de eldre damene klappet kraftfullt i hendene på samme tid at vi skjønte vi hadde noe å gi, fortsetter frontfiguren i bandet. Rebolts musikalske formel er utvilsomt forankret i heavybolken. Gutta påberoper seg å være svært så demokratiske når de utformer egne låter. Nylig ga de ut en selvfinansiert EP som selges via bandets nettside. Rebolt ønsker å ha det artig. Spille mest mulig. Altså så ofte som mulig.
– Vi er kanskje det mest spillekåte bandet i Telemark, tror de fire karene som trives utmerket i lag – og ikke minst på scenen. Så er da også Rebolt snekret sammen på særdeles utfyllende vis, skal vi tro de rocksugne herrene.

Alle om alle

– Frode har god kondis på scenen, men ikke ellers. Han er en sinna smiler. Og en rendyrket bunt av energi, mener Knut Eirik, Bård og Kristian.
– Bård er kanskje den beste gitaristen i Telemark innenfor sin sjanger. Han tror det bare ikke helt selv, skryter Frode.
– Knut Eirik er selve støttepilaren i bandet. Den ultimate bassisten, fortsetter gutta minus Knut Eirik. Mens Kristian Dale nærmest roses opp i bråtebrannskyene for sin evne til å sette fyr på de tre andre i bandet.
– Inspiratoren, det er Kristian det. En usedvanlig glad person for øvrig. Dessuten forbruker han trommestikker som andre i bandet skifter truser, mener Frode og Knut Eirik.

Vanskelig distanse

– Dere mener at han skifter trommestikker ofte?
– Ehh ja, han bruker minst ett sett hver dag, forklarer Knut Eirik.
Rebolt’erne er skjønt enige om at de ser fram til Rockekamp kommende fredag.
– Vi gleder oss veldig, sier musikerne som allerede er hentet inn for spilleoppdrag på årets utgave av Kartfestivalen i Sauherad. Rebolt sier fra seg dette oppdraget hvis bandet skulle gå til topps i Rockekamp. Bandet vil heller ikke benytte seg av muligheten til å være oppvarmingsband på Kroa hvor Frode Jørum er daglig leder.
– Men klare for ti minutters heroisk innsats under Rockekamp er dere?
– Å ja. Til tross for at ti minutter på scenen kanskje kan minne litt om den vanskelige distansen 800 meter – altså friidrett. Eller 200 meter medley. Svømming du vet. Harde greier…

———————————————

TELEMARKSAVISA, 17.07.2005
“….Powerage, derimot, er nok et band med bratt vekstkurve. Hver gang denne anmelder hører dem, har de lagt en alen til sitt stykke, og så også denne gangen. Selv for en som for lengst er ferdig som heavyfan, er det artig å se en høyenergisk vokalist som Frode Jørum. Den mannen kan mer enn å styre Kroa i Bø. De andre i bandet, Christian Dale på trommer, Knut-Eirik Hult på bass og gitarist Bård Haatveit Johansen ligger på ingen måte etter….”
Tom W. Reiersen

———————————————

TELEMARKSAVISA, 11.05.2005
KRIG MOT “COOL”

Karakter: 4 / 6
Gammal metall ruster ikke. Hvilket er utlagt; daterte sjangere innen metall nekter å dø. Bø-gruppa Powerage gjør sitt for å holde liv i heavy metall med spesiell referanse til AC/DC, og det gjør de stadig bedre. På «War against cool» (som vi unntaksvis har fått lov å kalle en EP) klarer vokalist Frode Jørum, trommis Kristian Dale, bassist Knut Eirik Hult og Bård Håtveit Johansen på gitar å meisle ut sin egenart på tre av fire spor, ikke dårlig innen en sjanger hvor hjulet for lengst er oppfunnet. I tillegg til tøff tittel og bra tekst har blant annet tittellåten «War against cool» det lille ekstra. Og det selv om det er den som ligger tettest opptil de opptrukne spor i sjangeren. I skrivende stund er bandet ikke bare i krig mot «cool», men også mot tre andre band om å få spille oppvarming på Langbryggene i Skien 4. juni.
Tom W. Reiersen

———————————————

VARDEN, 21.04.2005
RETROROCKERE FRA BØ
Karakter: 3 / 6
Powerage er en særdeles rocka kvartett med hjertet i Bø i Telemark. Gutta spilte inn demoen “You Should See Us Rock” i fjor. Den høstet bra kritikker i diverse undergrunnsmagasiner og på internett. “War Against Cool” er en ny demo med 4 låter. Dessverre var utgaven som havna på pulten min litt sliten i kantene, men på tross av hakkene i plata hører man at innholdet er bra. Lyden er så som så – og det er den som trekker ned helhetsinntrykket. For låtene i seg selv er rock – og roll. I Bård Haatveit Johansen har Powerage tilsynelatende funnet en gitarist som har gått opp til eksamen på AC/DC skolen – og bestått med glans. For soloene svinger godt, er skarpe i kantene og treffer lytteren rett på hakespissen. Knut Eirik Hult (bass) og Kristian Dale (trommer) er stramme som strømper. Med Kroa-sjef og sjefstrønder Frode Jørum i spissen er denne demoen slett ikke verst. Likevel tror jeg Powerage fortsatt gjør seg best live med sin retrorock ispedd et tykt lag AC/DC inspirasjon.
Halstein Røyseland

———————————————

ROCKEWEB.COM, 15.04.2005
Karakter: 4 / 6
De hardtrockende gutta i Powerage fra Bø i Telemark er igjen klare med ny demo. Denne gangen har de fire spilt inn fire nye spor over stort sett den samme lest som de vi fikk servert på den forrige demoen deres You Should See Us Rock fra fjoråret. Men det er allikevel en liten forskjell å merke seg: Da jeg fikk gleden av å skrive om Powerage forrige gang etterlyste jeg litt mer trøkk og baller i den svette AC/DC rocken deres. Dette blir levert til gangs på War Against Cool.

Førstespor ut for eksempel er en 4.40 lang ballerockende sak som setter seg rett i hjernebarken med sitt dødsfengende refreng. Etter andre lytting var jeg faktisk i stand til å synge med. Dette kommer selvsagt godt med når man gjør kjipe ting som oppvask, eller andre hjernedøde syssler man trenger litt god gammeldags riffrock for å komme seg gjennom.Men det er definitivt spor nummer to, Rebell, Are You Gonna Yell? (Herlig ordspill på Rebell Yell med Billy Idol!) at jeg får seriøse problemer med å sitte stille, eller såkalte “rockefot” symptomer som det også kalles. Denne saken er tung, riffsterk, og rett og slett utrolig fet! Man glemmer liksom at Powerage til tider, som med så mange andre band, ikke akkurat kan beskyldes for å ha funnet opp kruttet med musikken sin. Heldigvis er heller ikke det målsetningen med Powerage ettersom jeg har forstått. Målet er at folk skal kose seg, og få noe godt til rockesjela si. Det gjør man til gangs med denne demoen.

Det er med både litt skuffelse, og litt begeistring at jeg konstaterer at resten av demoen går over akkurat samme lest. Med andre ord mye tung og riffsterk rock n roll som vi har fått servert tidligere fra band som nevnte AC/DC, Rose Tattoo, Thin Lizzy, og Danko Jones. Det er utrolig kult der og da, og fungerer aldeles ypperlig som soundtrack til et bra vorspiel (eller annen hjernedød aktivitet hvor det trengs litt primalrock).

Selv om dette ikke er spesielt oppfinnsomt skal man ikke ta fra Powerage det faktum at låtene de lager står like godt som flere av låtene til både AC/DC og Danko Jones, og det er hevet over enhver tvil at disse gutta kan traktere sine instrumenter. Dessuten har vokalist Jørum sin Bon Scott inne, og det med god margin. På Underachiever Believer tangerer han nærmest den gamle helten min Bon Scott.Bandet skal også ha ros for en fin-fin produsksjon. Låtene er spilt inn på BD Lyd i Gvarv med en tilsynelatende flink “knotteskruer” i Halvor Halvorsen. Hadde jeg ikke visst at dette var en demo hadde jeg trodd det var en ferdig innspilt EP fra et eller annet profesjonelt selskap. Dette kan selvsagt også skyldes mine øreganger som har vendt seg til sleazerocken til Dead Moon og The Oblivians. En sterk-sterk fire gitars demo dette. Når kommer plata gutter?
Rune Riff

———————————————

ROCKEWEB.COM, 10.12.2004
Karakter: 4 / 6
Bård Haatveit Johansen (gitar), Kristian Dale (trommer), Frode Jørum (vokal), og Knut Eirik Hult (bass) utgjør Telemarksbandet Powerage. Bandet har holdt sammen siden ” en vinterdag i 2004″ som dem selv sier, så da får vi vel tro på det.Jeg ser for meg øvingslokalet deres: plakater av Angus Young og Ozzy, et utall tomme ølbokser, en sliten rød og hvit Fender, Playboykalenderen for 1996, og en bag med illeluktende treningstøy. Rock n roll, må vite!

Powerage fremstår for meg som et typisk “gutteromsprosjekt” , men i motsetning til x-antall andre slike band (som musikalsk befinner seg i dypt og hellig troskap til institusjoner som AC/DC, Iron Maiden, Black Sabbath, og Thin Lizzy, kan disse gutta faktisk spille sin breiale rock n roll med overbevisning og innlevelse.Selv uttaler dem at musikken deres ikke er egnet for besserwisseranalyser, men laget for å få DEG til å kose deg glugg i hjel. Musikken deres skal gi deg rockefot og sette seg i “rockesjela” di. Det fikser dem for så vidt, men ikke altfor overraskende er dette lite originalt, og veldig lite interessant for deg som måtte mene at AC/DC og Thin Lizzy ble litt i overkant. Men det funker for meg! Hvis målet er å skape stemning tror jeg faktisk Powerage er inne på noe. Kan tenke meg dette er midt i blinken på studentfester, rockevorspiel, og svette kvelder på Kroa i Bø.

Det jeg savner litt på denne innspillinga er faktisk enda litt mer trøkk, mer attityde, og bedre låtmateriale, men for all del, dette er jo bare en demo! Jeg tror Powerage, med tida, kan være i stand til mer enn bare å lage liv og røre på fest, men nå ut til alle de menneskene i dette landet som er nesegruse beundrere av de ovennevnte banda. Tror bandet med sin breie ben stilling, og svette rock n roll har fått sin dose AC/DC, Rose Tattoo og Danko Jones, og er kapable til å formidle dette til et nytt publikum. Iron Maiden, Metallica, og AC/DC fansen er kanskje ikke verdens mest vidt seende individer, men gi dem litt Powerage så skal du se dem vil ha plater med både Rose Tattoo og Danko Jones. Derfor: fortsett å spre det glade budskap gutter!!
Rune Riff

———————————————

INTERVIEWS IN NORWEGIAN

Heavymetal.no, 14.10.2006
Norsk hardrock har da begynt å røre på seg, Rebolt er et av bandene jeg setter pris på og som jeg håper du som leser også gir en sjanse. Gjengen holder til i Telemark og føyer seg inn i en pen rekke av musikanter som har funnet veien ut av lokalscenen og frest gode spor både nasjonalt og internasjonalt. Jeg tok en prat med Frode vokalist, her følger praten vi hadde…

Jeg var innom termen hardrock når jeg anmeldte “Made in Spite” tidligere i år – havnet man her fordi hardrock falt naturlig eller fordi man fant en felles plattform som fungerte? Altså en løsning som passet alle?

“Begge deler er vel den hele og fulle sannheten. Den felles plattformen der vi alle fire kunne møtes, var AC/DC-rock og den rene energien og uttrykket den type musikk er bygd opp av. Vi hadde én øving sammen, øvde inn High Voltage og vant en talentkonkurranse dagen etter. Det kunne vi ikke gjorte hadde det ikke føltes naturlig for oss alle sammen. Vi digger det rene og tydelige riffet.”

Og når vi er inne på musikkstil, er bandet som helhet likt plassert når det gjelder inspirasjon etc? Eller er sprik som gjelder? Kanskje er det sunt at noen kødder opp statistikken og henter inn smaker fra andre hold. 🙂

“Vi er nok rimelig spredd utover når det gjelder inspirasjon. Knut Eirik er den som er minst “rocka” av oss, ettersom han har brukt store deler av livet på jazz og funk og generelt brukt veldig lite tid på å spille rock. Men han har et utrolig musikalsk øre, så han kunne vel strengt tatt spilt hva som helst. Kristian og Bård, “ungdommene” i bandet (hehe), er etter mitt syn de mest konservative i bandet. De bruker tida på finstudere Zakk Wylde, Ozzy og den gode gamle hardrocken som egentlig tilhører generasjonen til meg og Knut Eirik (søttitallskameratene). Uten å ta i på noe som helst vis, så er vel jeg den i bandet med den mest schizofrene musikksmaken. Jeg har alltid sittet på gutterommet og lyttet til all mulig slags musikk og satt meg som et slags mål å prøve å finne kvaliteten til forskjellige sjangere. Det høres kanskje pretensiøst ut, men det er faktisk sant!”

Den totale opplevelsen jeg hadde etter endt tur med skiva var at det låt veldig stort, veldig proft og veldig korrekt. Men det var også en løssluppenhet, litt frie tøyler på tross av at det eksisterte tydelige rammer rundt låtene. Hvordan jobbet man opp skiva? Skjedde det meste i studio eller var mye pønsket ut på forhånd?

“Godt spørsmål. Vi er først og fremst et liveband og når vi lager låtene jammer vi de fram over et riff som Bård eller Knut Eirik har laget, eller utfra en melodilinje og en tekst jeg kommer nynnende på. Vi sitter ikke i dagevis og pønsker ut de perfekte arrangementene, men følger instinktene våre og holder på de. Derfor blir låtene ofte slik de var i disse øyeblikkene der vi plutselig skjønte låta, og på den måten tror jeg også låtene beholder lekenheten og spontaniteten til slutt. De jobbes selvsagt med, men i grove trekk blir låta slik den var etter den første halvtimen. Når det gjelder produksjonen, syntes vi at lyden på våre to tidligere demoer ble litt tynn og spak – noe som for det meste skyldtes veldig lite studiotid – så vi ville fete opp lyden denne gangen. Låtene var klare på forhånd, men vi brukte mye tid på å legge på ekstra gitarer og vokalspor og finne den store lyden. Vi fikk da også meget god hjelp av Eldar Melkvik, som eier Neslandsvatn Lydbureau og som var tekniker under innspillningen. I ettertid brukte vi en god del tid på å mikse sangene, noe vi aldri hadde hatt muligheten til uten Eldars uendelige tålmodighet og velvilje. Vi var veldig nøye, og kastet til og med en låt fordi vi ikke ble enige om den var spilt inn bra nok. Vi er et demokratisk band, så når 50% av bandet nekter, så blir det slik.”

Telemark, fylket som gjennom årene har gitt liv til mange band og et sterkt miljø. Hva er din/bandets tilknytning til den lokale scenen? Var det noe spesielt som kickstartet det å ville starte band?

“Tja, vi føler vel egentlig ikke at vi har vært en del av noen scene i det hele tatt. Vi bare startet fordi vi hadde lyst. Uten at jeg da kan svare for de andre. Min tilknytning til det hele er vel først og fremst at jeg har jobbet ved Kroa i Bø i snart åtte år, både som frivillig og nå som daglig leder, så min introduksjon til det å spille i band har skjedd der. Knut Eirik har sannsynligvis rekorden i å stå antall ganger på scenen på Kroa, og jeg ligger ikke langt bak. Vi var sammen i puddelrockcoverbandet The Poodles som spilte tre år på rad på 80-tallspartyet på Kroa for fulle hus, og det ga oss vel inspirasjonen til å ville starte et ”ordentlig” band. Det var sparket i ræva for vår del og det var slik ideen havnet på bordet.”

Og hvordan føler du at scenen fungerer i Telemark-regionen idag? Jeg får selv en liten feel på at miljøet ble litt svekket etter at Skien mistet 1001 watt, men det trenger jo ikke bety noe at en utenforstående ikke plukker opp det som skjer 🙂

“Telemark har vært veldig stykket opp, føler jeg. Notodden har hatt sin greie, Grenland sin og her oppe i skogen i Midt-Telemark har vi blitt liggende litt i mellom alt som skjer. Men det har skjedd veldig mye positivt i disse to årene Rebolt har eksistert. Det har skjedd en større utveksling av band, vi har fått et par festivaler som satser på unge lokale band og ikke minst fikk vi Rockekampen som ble avholdt på Kroa i våres, der ti band konkurrerte om festivaljobber, studiotid og supportjobb på Kroa. Det er slikt som inspirerer både gamle og unge rockere og jeg synes jeg ser konturene av et virkelig levende miljø nå.”

Vokalen var veldig kul hos Rebolt, jeg synes det låt klassisk og veldig solid – tror du at det er et aber for eventuelle plateselskaper å ta stilling til en slik vokal kontra det som er gjeldende i storparten av dagens metalscene? Growling, skriking, hyling etc? 🙂

“Først av alt – takk! Jeg elsker å synge rent og energisk, det er frigjørende. Jeg fatter ikke hvor det ble av den rene vokalen i de senere årene, men nå har det heldigvis kommet en del norske band med vokalister som ikke er redde for å faktisk synge en tone (!) i ny og ne. Jeg kan framheve Øyvind Osa i El Caco og Torgrim Torve i Stonegard som begge er eksepsjonelt gode og solide vokalister, men som likevel fremstår som veldig røffe.

For meg er de det fortsatte beviset på at man ikke må snøfte vokal for å ha en attityd. De har tatt opp arven etter James Hetfield, for å si det sånn. Og ikke minst er slike sangere med på å underbygge viktigheten av vokalen som et selvstendig og viktig instrument, også innen hardrock og metal. Med all respekt for alle growlere der ute, men jeg foretrekker å kunne skille stemmer fra hverandre og beundre denne på samme måte som en god gitarist. Hør bare på gamlingen Glenn Hughes – han er jo helt vill fortsatt! Hva plateselskapene måtte mene om vokaltyper, det gir jeg jevnt faen i. Synger man bra, så synger man bra, og jeg tror folk setter pris på en god vokalist. Ikke minst fordi det er det instrumentet folk flest kan forholde seg til.”

Hva skjer framover? Jeg vet det har vært noen fete supportjobber tidligere, har disse hjulpet/forsterket kontaktnettet? Og booker man jobber eller er planene om fullengder notert i kalenderen?

“For pokker, vi er verdens kjedeligste band på den fronten. Alle fire jobber, og jobber i tillegg på vidt forskjellige tidspunkt, så det er til og med vanskelig å få finne øvingstider. Vi vet vi kan spille fletta av hvem som helst, og vi elsker å spille fletta av folk, men vi trenger strengt tatt noen med litt tid og et brennende ønske om å hjelpe oss til jobber. Dessuten hjelper det ikke å bo på landet i Telemark, for da omgås man ikke like mange bransjevenner. Så ta kontakt – vi spiller hvor som helst! Vi er nok ikke helt klare for fullengderen ennå, da vi trenger å styrke økonomien først. Men vi har planlagt et par dager i studio i løpet av høsten. Hva det blir til vet vi ikke ennå, men at det kan bli en liten splittsingel skal du ikke se bort i fra.”

Rebolt var tildigere kjent som Powerage, et band jeg snappet opp info om på Norselanderforumet, hvorfor navneskifte? Ikke negativt for min del, jeg mener det var et must om bandet skulle ha klart å unngå stempelet som coverband 🙂

“Nettopp vårt poeng. Vi ble drittleie spørsmålet om vi spilte coverlåtet av AC/DC. Til og med Pyro-Asbjørn ringte meg for ikke lenge siden og trodde vi var et tributeband. Jeg gadd ikke lenger å måtte forklare meg hver gang jeg snakket om bandet, så jeg foreslo et navneskifte for de andre. I tillegg er det flere band som bærer navnet Powerage der ute, så da ga det seg sjøl når alle var enige om at det var greit å bytte. Vi har fått noen sure miner etterpå av folk som ikke takler forandringer, men det er deres problem. Jeg synes nok at navneskfitet var det lille ekstra som brakte oss over dørstokken til å bli et selvstendig band.”

Produksjonen, hva ligger til grunn for måten denne ble spikret på? Kom man med skiver man likte til produsenten og sa “…gi oss sånn lyd!”

“Det stemmer! Det var akkurat det som skjedde. Vi kicket alle på den store lyden på Inferno albumet til Motörhead og vi ga det albumet til til teknikeren. I tillegg er vi store fans av Danko Jones, så vi prøvde å tilnærme oss noe der også. Han som mastret Ep’en fikk også samme beskjed. Vi syntes vi lyktes ganske bra, til tross for et minimalt budsjett og med kun to innspillningsdager.”

Er Rebolt et band med familie og unger eller kjører man full gnu med single karer som bare jobber og sparer til utstyr?

“Som sagt så har vi alle forskjellige jobber, så det blir mye mas rundt det. I skrivende stund er det bare jeg som er singel og Knut Eirik skal også bli pappa i februar, så det blir spennende å se hvordan det blir. Men at det spares til utstyr er helt sikkert. Bård har oppgradert utstyret veldig det siste året, og Kristian må bo hjemme for å kunne bære utgiftene til trommestikker! Mannen slår noe forjævlig hardt. Jeg er fornøyd om noen stikker en mikrofon opp i trynet på meg.”

På scenen eller i studio? Hvor liker man seg best?

“Det er gøy å oppleve studioprosessen, det er noe vi fortsatt er svært ferske på, men å stå på scenen gir et kick som garantert gir oss et par ekstra måneder med levetid. Vi elsker det og for min del er det kanskje det beste som finnes. Og det ser du hvis du ser oss på scenen. Vi vil for alltid være et liveband først, og så alt annet. Det var derfor vi startet opp. Å spille inn noe er kun et verktøy for oss. Et artig verktøy, vel og merke.”

Vi holder oss litt på scenen; hva kan folk som møter opp på en gig med bandet forvente seg? Heads up, max kraft og gassen i bånn?

“Nettopp det jeg svarte på forrige spørsmål. Du får et band som gir alt og som helt tydelig elsker det de driver med. Det er en energiboost der som jeg tror publikum responderer veldig godt på. Det er mange band som snakker om hvor mye de gir på scenen og om hvor mye de elsker det, men jeg er ikke tvil om at vi fakisk har det som skal til for å støtte opp om akkurat de påstandene. Jeg pleier å være svimeslått etterpå, så det sier vel litt om det hele. Eller så sier det noe om kondisen min. Sannsynligvis begge deler, hehe.”

Blir det gjort spesielle promostunts for å promotere ep’n? Eller bruker dere denne til å samle litt cred og se framover til neste steg? Isåfall en ganske vanlig måte å gjøre ting på…

“Det ble vel et slags promostunt av det, for p.g.a. at vi hadde så lite penger, ba vi folk betale Ep’en på forhånd mot å få navnet sitt i coveret. En del bet på og det hjalp oss mye. Utover det så ble den laget nettopp for å ha et skikkelig produkt å presentere, noe vi kunne stå for. Den er så absolutt et steg på trappa videre. Om vi får noen cred, det er vel heller noe usikkert. Media og musikkbransje, som jo som regel deler ut cred, er ganske blinde når det gjelder vår tilsynelatende ”enkle” musikk. At vi spiller enkel musikk, er en sannhet med modifikasjoner. Så om noen skulle tilby oss platekontrakt, er det vi som blir mest overrasket. Men det er ikke derfor vi driver med dette- vi vil bare spille rock!”

Er den norske hardrockscenen bra etter din mening? Er det band leserne bør kjenne til?

“Hva vi faktisk skal kalle hardrock blir et annet spørsmål. Men det skjer en del bra, det gjør det. Selv om jeg synes det er altfor mange band der ute som prøver å leke Gluecifer og Hellacopters, med sine tåpelige pseudonym og latterlige macho fremtoning. Og ekstremt mye øs-pøs riffing uten hooks og melodilinjer, uten å kunne instrumentene sine skikkelig. Jeg er glad i alternativ rock, men den har gjort at det har blitt akseptert å være crap på instrumentet sitt. Det er for mange band som spiller bare for å dra damer og være de kule gutta på byen. Det er bare å sjekke Urørt og Urørt Svisj for å se de folka. De ser så forbaska ”riktige” ut. Usj. Tullinger.

Men så har du band som f.eks. Null$katte$nylterne som synger på trøndersk, nevnte Stonegard og El Caco, Jaqueline, Nude Pube Banglers, Sahg, Mohammed, Brut Boogaloo, racecar og Thee Mono Sapiens. Eller hvorfor ikke nevne Heroes & Zeros og Grand Island som begge er innom hardrocken og som er glimrende nye band. Vi er et helt annet band enn alle disse, men fellesnevneren for oss og disse folka er en sans for den harde rocken som en gang var og som alltid vil bestå. Noen kaller det retro, men jeg sier at det ikke er mer retro enn det diverse popmennesker, ”vanlige” rockeband eller jazzfolk driver med. Det viktigste er at du har en god sang i bunn og klarer å spille låta på en ålreit måte, og så får lydbildet være som det vil.”

Tid er verdifult, takk for at jeg fikk litt av din 🙂 Oppfordringer og avsluttende ord føres opp her:

“Sjekk ut Rebolt.no for litt gratis musikk og send oss deretter en mail og be oss spille hos deg! Vi lager liv! Og ellers: Se forbi alt det jævla imagestyret, drit i hva kameratene dine mener og digg den musikken du selv vil. Det er ingenting som heter uoriginalt eller lite kredibelt. War against cool!!!! Takk for meg.”

—————————————-

VARDEN, 12.08.2004
To dager med seriøs moro(BØ)
Abstinenser førte dem sammen. Nå er gutta i bandet Powerage klare for en aldri så liten turné – rett utenfor stuedøra.- He, he. Jo da. Vi spiller to dager på rappen i samme bygd. Da er det turné, gliser vokalist og innflyttet bøhering Frode Jørum (30). Bosatt i Bøherad er også bassmann Knut Eirik Hult (31), mens gitarist Bård H. Johansen (24) tidlig ble headhuntet fra nabokommunen Nomes brokede rockejungel. Sistemann på laget, trommis Kristian Dale (20) har trådt sine ungdomssko på Hørte i Sauherad. Til uka venter dobbeltjobb i Bø sentrum for det relativt ferske ensemblet. Mandag kveld er det full rulle på Den Gode Nabo som gjelder. Tirsdag kveld varmer gutta opp for festivalfavorittene Span i det som blir høstens første konsertbegivenhet på Kroa.

Spill og rikdom
– Vi begynte å spille sammen i vinter og har noen jobber bak oss. Nå er tiden kommet for å vise Span hvordan man spiller rock, fortsetter Frode Jørum med et solid glimt festet rundt øyeeplene. Powerage, som har oppkalt seg selv etter det sagnomsuste AC/DC-albumet med samme navn, er etablert med tanke på å ha det moro. Ambisjonene er helt klare: Gutta skal sikre seg så mange spillejobber de bare kan. Hvis mulig skal de også lage seg en demo i løpet av vinteren.
– Knut Eirik har et ønske om å bli rik. Vi andre vil bare spille mest mulig, slår Kristian Dale og Bård H. Johansen fast.
– Enkelte av oss kommer i tillegg med spontane gledesutbrudd på scenen, utdyper Knut Eirik Hult og lar blikket vandre i retning vokalist Jørum. Bandets syngende frontfigur legger da heller ikke skjul på sin mening knyttet til hvordan rockevokalister bør opptre.

Power on stage
– Du vil aldri se oss stå og kikke ned i gulvet, som om vi ønsket å være et helt annet sted. Det er ikke det som er rock ”n’ roll. Vi går på scenen for å underholde. Og vi gir hundre prosent. Gøy, skjønner du. Det er gøy det skal være. Både for publikum og oss selv, understreker Jørum. Powerage ble etablert etter at kompisene Jørum og Hult måtte krype til korset og erkjenne overfor hverandre at de hadde skikkelig rockeband-abstinens på egne vegne.
– Etter hvert bare måtte vi få i gang Powerage, sukker karene. Gruppa startet som et tilnærmet rent coverband. Nå består imidlertid halve settlista av egenproduserte låter. – Tre ord som beskriver bandet?
– Energi, øs og underholdning, hikster Frode Jørum.
– Vi spiller hardrock med funkinnflytelse. Rett fram rock ‘n’ roll med en vri, fortsetter Bård H. Johansen.
– Og vi vil altså at folk skal ha det artig, gjentar Frode Jørum: – Jeg føler at vi har noe å komme med. Så får heller andre bestemme om det virkelig er tilfelle…
Andreas Soltvedt

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.